En sammenligning av effekten på magetømmingen av propofol eller dexmedetomidin hos kritisk syke pasienter
Bakgrunn
Propofol og dexmedetomidin er mye brukt for sedasjon i intensivavdelinger, men det er begrensede data vedrørende påvirkningen på gastrisk motilitet. I vår studie har vi som mål å etablere hvorvidt propofol og dexmedetomidin effekt av magetømmingen er bevart i kritisk syke pasienter.
Metode
Studien involverte 24 kritisk syke, enteralt matet voksne pasienter. Hver pasient mottok enteral ernæring via en sonde ved 50 ml /time i løpet av 5 timers studieperioden - enten propofol 2 mg /kg /time (n = 12
, gruppe P) eller dexmedetomidin 0,2 pg /kg /time ( n
= 12, gruppe D) intravenøst over 5-timers infusjon. Gastrisk motilitet ble målt indirekte ved analyse av absorpsjonen over tid 1,5 g paracetamol administreres inn i magen ved starten av forsøksperioden. Ved begynnelsen og slutten av studien, ble det gjenværende gastrisk volum og pH-verdien målt. Frekvensen av gastrisk tømming er proporsjonal med arealet under linjeplott av serumparacetamolkonsentrasjon i løpet av 120 min (AUC120).
Resultater
gastrisk restvolum målt ved utgangen av propofol infusjon (11,33 ± 4,84) ble funnet å være høyere når sammenlignet med volumet målt før infusjon (19,33 ± 11,33), og etter dexmedetomidin infusjon (9,17 ± 4,54). Men det var ingen forskjell mellom gruppene i ventrikkeltømming tid (AUC 120 894,53 ± henholdsvis 499.39 vs 1113.46 ± 598,09, Gruppe P og gruppe D,).
Konklusjon
Hos pasienter med høyt magerestvolum, dexmedetomidin infusjon kan være det foretrukne beroligende middel.